Takk for meg!

Da var vi kommet til slutten av semesteret, og da også slutten på min bloggkarriere. Det å lage en refleksjonsblogg til eksamen er noe som er helt nytt for meg, men noe som jeg fant veldig spennende og interessant. Jeg føler at jeg har lært mye som er veldig relevant for den bransjen jeg har lyst til å jobbe med i fremtiden.

WordPress som verktøy har vært overraskende greit å manøvrere med tanke på at jeg aldri har brukt det før. Blogg som medium har jeg brukt en gang før, men da med en helt annen agenda. Den gangen holdt jeg ikke ut så lenge før jeg fant ut at det ikke var min greie. Men denne faglige måten å bruke bloggplattformet på liker jeg veldig godt! I tillegg til å ha fått gjøre research på mange interessante og relevante tema har jeg også snublet over andre fagblogger slik som denne som jeg synes er veldig inspirerende for min faglige fremtid.

Min utvikling som blogger vil jeg si har gått i en stigende kurve fra dag en. Jeg har blitt flinkere å finne relevant kunnskap på nett og sette det opp til tekster som jeg er komfortabel med at skal spres ut til det «store skumle» internettet. I tillegg så har jeg som sagt lært mer om wordpress som plattform og lært meg å utnytte det bedre. Jeg både håper og tror at en kan se min positive utvikling når en leser gjennom mine innlegg. Noe jeg er veldig åpenbart er nok at jeg har blitt flinkere til å legge ved relevante bilder i innleggene mine.

Mitt første innlegg på denne bloggen handlet om hva jeg håpte jeg skulle få ut av dette faget, og hvordan bloggen kom til å påvirke min læring;

«I løpet av dette semesteret håper jeg at jeg skal få et bedre innsyn i dagens spennende teknologiske verden, med sosiale medier. Jeg regner også med at jeg skal få en større kompetanse innen kommunikasjons faget, både praktisk og teoretisk. Digital formidling er et fag som handler om alle de moderne måtene vi har å kommunisere på nå i 2014, og veien vi har gått for å komme til det punktet vi er på nå». 

Sitatet ovenfor er direkte hentet fra det jeg skrev i starten av semesteret. Jeg vil si at jeg har lært mye om vår moderne verden på nett. Jeg har lært veldig mye om nettmediets potensiale og reflektert en god del over hvilken retning det kommer til å ta i fremtiden. Jeg har også lært å skrive bedre for nettet, og lært om wordpress som et hjelpemiddel.

For oppsummere enkelt og greit hva jeg har lært dette semesteret i KOM109 Digital Formidling har jeg satt opp en liste;

  • Jeg har lært om hvilke utfordringer nettet står ovenfor og hvilke ulemper som kan komme av at vi har internett til råde og bruker det i en såpass stor del av hverdagen vår.
  • Jeg har lært mye om utviklingen av sosiale medier, og hvordan dette kan komme til å utvikle seg videre i fremtiden.
  • Hvordan forskjellige merker og bedrifter velger å markedsføre seg selv på ulike digitale plattformer med ulike hjelpemidler for å nå ut til sin målgruppe.
  • Hvordan nettavisene stadig utvikler seg og bruker mer og mer multimedia.
  • Lært om nye uttrykk som jeg aldri hadde hørt før, men som jeg nå er blitt veldig engasjert i. Et eksempel er Net Neutrality .
  • Jeg har lært hvor ekstremt viktig det er å være kildekritisk, og hvilke måter du kan være sikker på at kilden din er troverdig.
  • Hvordan alle har mulighet til å være journalist på nettet, og hvordan dette kan true den gravende og tradisjonelle journalistiskken vi alltid kunne stole på før.
  • Jeg har lært mye om Gamification i både læring og nettaviser, og synes dette er et veldig interessant emne som jeg uten tvil kommer til å følge med på fremtiden.

Det er nesten litt vemodigt at jeg skal avslutte denne bloggen nå, men det er med et godt hjerte jeg gjør det. Jeg føler at jeg har nådd målene jeg satt for denne refleksjonsbloggen. Jeg har også lært mer om meg selv og hva jeg vil jobbe med i fremtiden. Mange nye uttrykk som omhandler nettet og dets potensiale har blitt en naturlig del av mitt vokabular, dette ser jeg på som veldig positivt ettersom jeg har tenkt å fortsette på denne karrierestien.

Så tusen takk for meg! En ekstra takk til alle dere som har vært innom og lagt igjen en kommentar. Dette har vært en morsom og lærerik opplevelse for meg, men jeg kjenner også at jeg er klar for sommerferie. Til høsten skal jeg skrive bachelor så da jeg trenger å lade opp batteriene.

God ferie! 🙂

Gamification

Det å finne nye måter å tilegne seg kunnskaper på og spre informasjon på en måte som gjør at folk engasjerer seg er noe som er veldig aktuelt for tiden. Det blir vanligere og vanligere å bruke spillmekanikk på andre steder enn i dataspill. Vi kan se det i alt fra et trafikk-kamera som har lagd et lotteri hvor de som holder fartsgrensene kan vinne, til nyhetssimulatorer om f.eks. jordskjelvet på Haiti hvor en kan gå inn i enten en hjelpearbeider, journalist eller en overlevende sitt synspunkt og erfare hva de erfarte.

Selv synes jeg at dette er en veldig god idé, jeg merket hvor engasjert jeg ble i alle de forskjellige grafikkene og spillene jeg prøvde ut når jeg gjorde research til dette blogginnlegget. Det jeg vil si engasjerte meg mest og som jeg brukte en del tid på er denne grafikken eller «spillet» hvor jeg skal spille den 28 år gamle sunni muslimen Karima fra Syria. Hun ser seg nødt til å flykte p.g.a omstendighetene i landet sitt, det er her jeg kommer inn og tar valg og følger henne på reisen til frihet. Første gang valgte jeg feil og endte opp i en camp i Bulgaria hvor Karima ikke kunne flykte, og hvor hun heller ikke hadde noen fremtid. Men den andre gangen klarte jeg å få henne i sikkerhet til Sverige hvor hun endelig fikk oppholdstillatelse. Disse type «spill» gir oss et mye mer «hands on» perspektiv og gjør oss engasjerte samtidig som vi lærer mye, i dette tilfellet om hvordan det er å være flyktning fra et krigsfullt land.

 

 

 

Skjermbilde 2014-05-08 kl. 23.39.23                                                   Skjermdump fra The Guardian

Gamification er også et verktøy som kan og blir brukt hyppig i undervisning. Det å gi barn og unge en morsommere måte å lære på tror jeg er en veldig god idé. Jeg er selv i en generasjon som har vokst opp med spill i læring. Jeg husker fortsatt hvordan jeg kunne sitte i flere timer å kose meg foran PC skjermen og spille ulike spill som lærte meg både og regne og skrive bedre. Jeg tror selv at dette gjorde at jeg ble mer interessert og flinkere i skolesammenheng. Jane McGonigal sier i dette videointervjuet at det å få en umiddelbar respons og belønning for det du gjør har en positiv innvirkning på viljen til å lære og et ønske om å gjøre det bedre neste gang. Det gir også et avbrekk i form av at du får bruke andre deler av hjernen ved å ha en mer praktisk tilnærming til fagstoffet.

Gamification som virkemiddel er veldig effektivt både innenfor kommunikasjonen i nyhetsbildet og i skolen. Det at en gjør læring og tilegning av informasjon lettere og morsommere kan fort tenkes å gjøre at flere får forståelse av emner og nyheter som de kanskje ellers ikke ville ofret så mange tanker.
Det at gamification har fått så gode tilbakemeldinger gjør at flere bransjer og bedrifter bruker dette som et hjelpemiddel. Det kan enten være spill for å markedsføre seg selv og sine produkter slik som tacospillet TVNorge har i samerbeid med Meny, eller det kan være slik som denne reklamen for bilmodellen for Honda. Det den nye Honda Insight ønsker å oppnå er at sjåføren skal se på kjøreturen som et spill hvor målet er å kjøre mest mulig grønt og miljøvennlig, når du har hatt en miljøvennlig kjøretur vil du låse opp ulike achievements. Dette mener Honda vil gjøre bilistene flinkere til å opptre miljøvennlig siden konkurranse instinktet slår inn og en ønsker å gjøre det best mulig for å få høyest mulig score.

Skjermbilde 2014-05-08 kl. 23.50.28

 

                                         Skjermdump fra reklamefilmen for Honda Insight

Selv om gamification får flere folk engasjerte i alt fra norskundervisning, flyktnings debatten og miljøvennlig kjøring, er det likevel noen kritikere der ute som mener at gamification gir et mer useriøst preg over saker som fortjener mer respekt. Noen mener at seriøse og tragiske saker slik som for eksempel jordskjelvet og katastrofen på Haiti ikke burde bli fremstilt i en «morsom» spillversjon. Til en viss grad kan jeg forstå dette, men så lenge det gjøres på smakfull måte med hjelp av informativ tekst som gjør at en får et bedre innsyn og forstår mer slik som denne online experiencen jeg har nevnt tidligere gjør det synes jeg det er et bra tiltak.

I fremtiden håper jeg at vi ser mer til denne teknologien både på skolen og i nettavisene. Det gir ny motivasjon til læring og gir oss perspektiver og dybdeinformasjon som vi ellers ikke ville tilegnet oss gjennom vanlig lesing. Det vil uten tvil bli spennende å følge med videre hvordan gamification vil utvikle seg som hjelpemiddel både innen markedsføring, undervisning, nyhetsformidling og om vi vil få nye idéer innen forskjellige bransjer, både nyskapende og noen kanskje litt «over the top». En ting er sikkert; dette er en teknologi jeg kommer til å følge med på i fremtiden!

 

Er du kildekritisk nok?

I det siste har det vært mye diskusjon rundt temaet kildekritikk. På Facebook og andre sosiale medier florerer det rundt med linker som fremstår som ekte nyheter. I følge artikkelen til Niels Ebdrup for forskning.no, stoler vi ofte blindt på de opplysninger vi får fra venner og familiene våre via sosiale medier eller nettsider som ser troverdige ut. Dette kan skape problemer for enkeltpersoner som får falske rykter om seg selv spredd rundt på nettet til alle og enhver, i tillegg til at det kan skade større grupper med mennesker eller bedrifter og organisasjoner.

Det å stole blindt på hva dine venner poster på for eksempel Facebook er veldig vanlig. Jeg har selv sett at mange av mine facebook venner har postet linker om at kjendiser har skilt seg, gjort ulovlige ting, ja til og med at de har dødd selv om de er like levende som meg og deg.
Tidligere var de aller fleste som overbrakte nyheter journalister som hadde sjekket kildene sine grundig, men i våre dager kan alle og enhver opptre som journalist på nettet. Hvis du tar med den faktoren om at mange av disse kan lage nettsider som har et profesjonelt og troverdig preg over seg, får vi et hav av rykter og falske nyheter som kan spre seg som ild i tørt gress på rekordfart via delefunksjonen på sosiale medier og lignende.

Skjermbilde 2014-05-06 kl. 23.18.52Eksempel på et såkallt Death Hoax, fra en tilsynelatende troverdig nettside hentet herfra.

Det å vite om en nyhet er falsk eller ikke kan til tider være en vanskelig sak, det er ikke bare oss vanlige folk som kan gå i fella og tro på ting som ikke har noen rot i virkeligheten. Den 21 desember 2001 bringer TV2- nyhetene meldingen om at fildelingsprogrammet «Napster» gir «uvedkommende mulighet til å få full kontroll over datamaskinene som bruker programmet», dette viste seg å ikke stemme, men at det heller var en falsk nyhetsmelding som kom fra en nettside som gav seg ut for å være nyhetstjenesten Yahoo!News.  (Hannemyr, 2005: Hva er internett, s.71)

Et litt nyere eksempel på at falske nyheter blir spredd via sosiale medier hentet fra artikkelen til Ebdrup som er nevnt ovenfor, er saken fra den 22 januar 2013 da det ble spredd et rykte om at direktøren fra Deutche Bundesbank, Jens Weidmann, skulle gå av via Twitter. Dette ryktet fikk store konsekvenser for finansverdenen da det førte til at euroen tapte hele 0.55 prosent i verdi i forhold til dollaren. Det at rykter fra falske nyhetskilder kan ha så store konsekvenser for en så viktig del av vårt moderne samfunn som finansverdenen får en virkelig til å tenke.

Når en ser at store aktører som TV2 og verdens finansmarked kan bli lurt av falske rykter, kan det være vanskelig å tro at den vanlige mannen i gata kan unngå å gå i den samme fella. Jeg selv kan trygt si at jeg har blitt usikker på ting jeg har lest rundt omkring eller saker jeg har sett blitt delt rundt på sosiale medier. Personlig er jeg veldig kritisk til disse type nyheter, men de personene som sender de ut blir bare flinkere og flinkere til å virke troverdige og dermed tror jeg at dette er et problem som bare vil vokse og bli mer innviklet i fremtiden.

Så hvilke virkemidler kan vi ta i bruk for å verifisere informasjonen vi finner på nettet? Det aller beste rådet jeg kan gi er uten tvil å være veldig kritisk til alt du leser på nettet, selv om kilden fremstår profesjonell burde du alltid prøve å finne en annen kilde som kan bekrefte informasjonen. I tillegg så er den sunne fornuften et veldig godt virkemiddel for å se hvilke nyheter og lenker som har rot i virkeligheten. Bruker du ikke den kan du ende opp med både misinformasjon og å bli et offer for datavirus og lignende. Jeg vil også si det er en god idé og prøve å finne ut mest mulig ut om forfatteren av materialet. For å ramse opp en del virkemidler en kan ta i bruk har jeg satt opp en liste:

  • Vær veldig kritisk til alt du leser
  • Prøv å finne en annen kilde som bekrefter informasjonen
  • Bruk din sunne fornuft
  • Undersøk forfatteren nøye
  • Sjekk datoen på når materialet er blitt publisert
  • Finn ut hvem materialet er ment å leses av (er du på en ny- nazistisk side vil du finne annerledes informasjon om de samme temaene som andre sider publiserer)
  • Sjekk kilden din sine kilder, og vurder de på lik linje som din hovedkilde
  • Sjekk kommentarene til andre lesere under innleggene
  • Finn ut om de som publiserer har andre motiver enn å informere, om de er blandet inn i saken selv eller at de for eksempel har investert penger i temaet
  • Hvis det er en undersøkelse du leser sjekk at den ikke er sponset av en av partene

Følger en alle disse punktene er du nesten garantert å ikke bli lurt av falske nyheter. Lykke til!

Denne, dette, derfor, her og slik

Det er ikke til å stikke under en stol at journalistikkens form har endret seg en god del de siste tiårene, spesielt etter at nettavisene ble et faktum. I og med at det er så mange forskjellige store aviser i tillegg til mindre nisje aviser på nettet, blir det naturlig nok en stor kamp om å få mest lesere til deres sider og deres saker.

Det blir derfor en kamp om flest klikk, og for å dra flest lesere prøver journalistene å lage mest mulig «klikkbare» overskrifter. Dette har frilansjournalist Fredrik Drevon satt helt på spissen med kronikken sin Slik Banaliseres MedieneHer påpeker han hvordan de store gratis nettavisene som oftest skriver saker som ikke har en stor nyhetsverdi, men som bare prøver og underholde leseren og få dem til å trykke seg videre inn. Dermed får avisene nok inntekter fra annonsørene sine. Dette gjør de som oftest ved å starte overskriftene på fremsiden med ordene denne, dette, derfor, her og slik.

Screenshots hentet fra VGnett sin fremsiden den 17.04.14.

Jeg vil si meg enig med en del av det Drevon nevner i sin kronikk. Etter å ha gjort ett kjapt søk på Dagbladet og VG sine nettaviser ser jeg at denne typen overskrifter går igjen i en stor del av deres forsidesaker. Grunnen til at journalistikken kanskje ikke er like gravende som den ofte var før når det var papirformatet som var det gjeldende mediet for alle, er nok det store mangfaldet vi nå har på de digitale plattformene. Når nettaviser velger å være gratis for sine lesere, er de avhengige av annonsører for å overleve. Derfor får de journalistene sine til å skrive mest lettleste saker som de ikke trenger å bruke lang tid på siden disse ofte får flere klikk enn hva en lang gravende reportasje som de kanskje bruker opp til flere dager på å skrive gjør.

Denne type journalistikk blir mer en jakt på klikk enn noe annet. Vi som lesere burde forstå at vi ikke kan få i både pose og sekk. I denne settingen vil det si at vi ikke kan få gode, utdypende, gravende og samfunnskritiske reportasjer på nett, i tillegg til at de skal være helt gratis. Derfor har et par aviser valgt å ha betalingstjenester på sine sider slik at de fortsatt har mulighet til å fokusere mer på sin gravende journalistikk og hva deres lesere ønsker å lese uten å måtte tenke altfor mye på hva som gir mest annonseinntekter fra klikk.

Personlig synes jeg nettsiden til NYtimes er veldig bra, her har de saker som både er samfunnskritiske og interessante, selv om jeg personlig synes layout’en er litt rotete. Her har de en betalingsversjon hvor de selger abonnement til leserene hvor de betaler for hver uke de er medlem.

En annen mulig betalingsløsning som kan bli brukt er å såkalte mikrobetalinger for hver artikkel/ reportasje du som leser verdsetter. Dette nevner Drevon i kommentarfeltet under sin kronikk, hvor han viser til at alle artikler kan ha ett symbol under artikkelen hvor leseren kan trykke og dermed betale ca 10kr fra sin paypalkonto (eller noe lignende). Dette vil premiere de gode artikkelene, i tillegg til å gjøre nettavisene friere fra annonsørene.

Journalistikkens form på de ulike digitale plattformene kommer derfor helt an på hvilke lesere de har, og hvordan de tjener penger, enten fra publikummet selv eller fra annonsører. Når det er sagt finnes det selvfølgelig mange eksempler på veldig god journalistikk på de nettavisene som har valgt en gratis modell. Denne saken fra VG er ett veldig godt bruk av de mulighetene som er på nettet, i tillegg til at det er granskende og selvlagt journalistikk. Derfor er det nesten litt trist at slike langvarige, granskende og selvlagde journalistiske nyheter ofte får færre klikk enn hva en kort artikkel om Miley Cyrus sin siste skandale kan få.

Dermed kan en konkludere med at i nettavisene slik som ellers på nettet får en ofte hva en betaler for.

#web25

Den 12 mars 2014 feiret The World Wide Web 25 år. Så da er det vel på sin plass å si Gratulerer med vel overstått Herr, WWW! Idag vil det være nærmest umulig for min generasjon og se for seg en verden hvor webben ikke eksisterer. Dette kan vi takke Tim Berners- Lee for, det var han som først kom opp med idéen for 25 år siden, og heldigvis var sjefen hans åpen nok for idéen slik at han fikk jobbe med den og utvikle den til det vi idag kjenner som The World Wide Web.

I denne anledningen har Berners- Lee selv lagt ut en video hvor han lister opp de utfordringene han selv mener kommer til å prege fremtiden til webben, og hva han mener burde gjøres for å utvikle det videre. Webben er noe som virkelig har gjort hverdagen lettere og mer tilgjengelig for alle oss som er så heldige at vi har mulighet til å bruke det på en daglig basis. Det er her vi holder kontakt med venner, finner informasjon og det her vi underholder oss selv når vi kjeder oss. Det å  ha tilgang til webben er noe som har blitt diskutert at burde bli en menneskerett. Jeg vil si meg enig i det, men det er likevel en ufattelig lang vei å gå på mer enn en måte før vi kan si at det målet vil være fullført.

I følge Berners- Lee har vi fortsatt en del nøkkelspørsmål som vi må besvare før vi kan si at vi har klart å utnytte webbets fulle potensiale. De tre hovedspørmålene han velger å liste opp er disse;

  • Hvordan skal vi klare å gi tilgang til nettet til de to tredjedelene av verdens befolkning som fortsatt ikke har tilgang?
  • Hvem har rettighetene til å samle og bruke våre personlige data, og på hvilket grunnlag og med hvilke regler?
  • Hvordan kan vi lage et åpent nett som vil kjøre høy kvalitet på hvilken som helst plattform?

Dette er store spørsmål som er vanskelige og besvare. Derfor har grupper som Word Wide Web Foundation, Web We Want Campaign, og World Wide Web Consortium som mål å besvare disse spørsmålene i tillegg til å jobbe mot å oppnå disse målene. De inviterer også oss som vanlige mennesker til hjelpe med å forme fremtiden til webbet.

I fremtiden kommer det altså til å være mer enn nok å jobbe med for de som vil utvikle webben til å bli både bedre og mer tilgjengelig for en større andel av verdens populasjon. Det er mange utfordringer i de kommende årene, i tillegg til de større temaene som er nevnt ovenfor vil jeg også nevne mindre men likevel veldig viktige tema som nettmobbing, forfalskning av informasjon, anonymitet, og avhengighet. Dette er tema som er veldig alvorlige for de som blir rammet av de, og det burde settes inn reformer og ressurser for å forbedre denne situasjonen og hjelpe de som er rammet.

Selv om det jeg nevnte ovenfor er veldig alvorlige tema, mener jeg at den viktigste utfordringen for webbets fremtid likevel er å få ett fritt og åpent web frem til større deler av verden enn oss heldige som får nyte webbets fordeler på dette tidspunkt. Noe som har vært debattert i de siste tiden er begrepet Net Neutrality, dette er ett begrep som sier at nettleverandørene ikke har lov til å ta seg betalt for å filtrere ut internetttjenester til sine brukere. Det vil si at internettleverandør ikke har lov til å blokkere visse tjenester til sine kunder, og heller ikke få betalt av tjenester som f.eks Netflix eller Youtube for at deres side skal streame fortere enn sine konkurrenter. Ett eksempel kan være at en internettleverandør kan gjøre en side tregere å loade slik at deres egne selskaper får ett forsprang fra de konkurrerende selskapene.

Det å diskrimmenere noen utvalgte netttjenester i forhold til andre er noe jeg synes er ett brudd på hva internettet står for. Dette vil skape ett skille mellom de store selskapene som f.eks Netflix som råd til å betale selv om de ikke liker det, og andre mindre selskap som er i oppstartsfasen og dermed ikke har mulighet til å ha de midlene som trengs for nå ut til publikummet på lik linje med de som kan betale for seg.

Dette er noe som vi som internett brukere må jobbe med i fremtiden for å løse på en måte slik at ingen parter vil bli utnyttet. Internettet er for alle, men før vi kan jobbe for å spre webben til de delene som nå er i «mørket», må vi gjøre en jobb for å få webben til å bli en nøytral plass hvor vi kan føle oss trygge, og hvor store selskaper ikke kan tvinge og bestemme hvordan vår nett hverdag skal se ut.

Nettmediets potensiale

Nettmediene er noe som i en stor del preger vårt moderne verden. De aller fleste av oss har en tablet eller en smartphone tilgjengelig døgnet rundt. Der har vi har tilgang til alt av underholdning og nyheter hele tiden. Men klarer vi å bruke potensialet nettet har til det fulle? Og hvilket potensiale er det egentlig nyhetsredaksjonene på nett har? Det er disse spørsmålene jeg har tenkt å se litt nærmere på i dette blogginnlegget.

Nyhetsredaksjoner verden rundt har i løpet av de siste årene kommet opp med både vellykkede og ikke så vellykkede idéer for å få nye og flere lojale lesere til å jevnlig besøke deres nettside. Jeg vil først og fremst dra frem CNN sin iReport, hvor de inviterer leserne sine som enten er ute i verden hvor det skjer spennende og relevante ting til å skrive interessante artikler og reportasjer som kanskje er utenfor rekkevidden til en vanlig utsendt journalist. Eller så kan det være at de legger ut bilder eller skriver spennende portretter av personer som ellers kanskje ikke kunne fått sin historie ut til verden hadde det ikke vært for iReport. Ett eksempel er denne artikkelen skrevet av iReporter MaiaKiev, som bor i Ukraina og skriver spennende saker om hva som skjer i denne konfliktfulle regionen. Denne typen journalistikk blir ofte omtalt som borgerjournalistikk, og gir de vanlige mottakerne av nyheter muligheten til å bidra og spre kunnskaper og nyheter. Dette potensialet som nyhetsredaksjonene på nettet har, mener jeg at CNN har vært veldig flinke til å utnytte. Ved å lese artikkelen “iReporting” an Uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture» skrevet av Lindsey Palmer, får vi ett innblikk i hvordan iReport fungerer og hvilken rolle denne type journalistikk spiller i dagens samfunn.

Skjermbilde 2014-04-13 kl. 18.15.33

Bilde hentet fra iReport sin hjemmeside.

Per dags dato er det ingen norske nettaviser jeg vet om som er like flinke til å utnytte dette potensialet. Men de er blitt mye flinkere i det siste til å la leserne kommentere og debattere sakene som blir lagt ut i egne forum eller i ett kommentarfelt under selve artikkelen. I tillegg så har de også blitt flinkere til å utnytte muligheten til å spre sakene sine via «dele» linker til andre sosiale medier som for eksempel Twitter og Facebook.

En annen type journalstikk som har kommet frem i lyset i det siste nå som vi begynner å forstå hvilket potensiale nettmediene har, er blogging med et sterkt journalistisk preg. Dette gir den vanlige mannen i gaten muligheten til å få frem sine synspunkter og saker på nettet uten å gå gjennom en tredjeparts nettside eller nettavis. I dette blogginnlegget fra bloggen Onlinejournalismblog skrevet av Paul Bradshaw ser vi at journalister ofte velger å ha blogger som kilder i tillegg til at de ofte kan ha en blogg på siden selv hvor de skriver journalistiske verk som ikke får plass på en annen mer annerkjent plattform. Dette gir et mangfold i stoff og nyheter vi som mottakere har å velge mellom, selv om dette selvfølgelig fører til at det blir vanskeligere å skille mellom hva som er troverdige og kildesikre sider, og hva som ikke er det.

I dagens samfunn lever vi som nevnt ovenfor i ett mye større mangfold av nyheter på utallige plattformer i forhold til hvordan det var før. Dette fører derfor naturlig til at det blir kamp om ha de mest leste nyhetene som trekker folks oppmerksomhet. Selv om kanskje nyheten i seg selv ikke er noe spesielt oppsiktsvekkende, er måten nyheten er fremstilt på kanskje annerledes og derfor vekker det nysgjerrigheten hos leseren, og derfor går de inn og ser hva dette er for noe. Dette skriver Ian Biggost om i artikkelen «The Rise of Curiosity Journalism». Her ser forfatteren på hvordan det ofte er saker slik som en quiz om hvor i USA du hører hjemme i forhold til dialekten din, som havner langt oppe over årets mest leste saker. Dette er ett spennende studie, samtidig som det gir stor mening at mange vil klikke inn på ting som virker spennende og som skiller seg ut fra den uendelige nyhetsstrømmen som er over hele nettet til en hver tid. Personlig ble min nysgjerrighet pirret selv om jeg ikke er fra USA en gang, så jeg tok testen og fant ut at min amerikanske dialekt passer best inn på Honolulu, Hawaii. Hvilken nyhetsverdi dette har kan selvfølgelig diskuteres, men dette er noe som lager debatt og skaffer flere lesere.

I fremtiden kommer vi nok til å se mer til slike nyheter i tillegg til mer borgerjournalistikk. Dette gjør at det er flere involvert i den tidligere tradisjonelle nyhetsspredningen. Mange nyhetsredaksjoner har nok mye å lære før de kan si de har utnyttet nettmediets fulle potensial, så det vil bli spennende og følge med videre om de finner mer utav hva som kan være mulig.

Multimedia i nettaviser

Etter at internett har blitt en naturlig del av folk flest sitt dagligliv, har de fleste aviser kommet ut med en nettutgave av sine papiraviser. Dette har ført til at de skriver saker og kommuniserer med publikummet på en helt annen måte. Her er det muligheter som ikke finnes i det tradisjonelle papirformatet.

Det er skrevet en del studier om hvordan avisene velger å bruke disse mulighetene de nå har, jeg har i sammenheng med dette blogginnlegget lest pensumsartikkelen «Transcoding the news: An investigation into multimedia journalism published on nytimes.com 2000–2008» skrevet av Susan Jacobson. Et av de mest åpenbare funnene hun har gjort er at bruken av multimedia på nettavisen «NY Times» har økt betraktelig år for år siden det ble vanlig å benytte seg av disse verktøyene. Jacobson har kategorisert virkemidlene i 4 grupper; «Interactive Features», «Videos», «Photo Slideshows» og «Audio». Audio blir så og si aldri brukt lengre, mens video(høyest andel i første persons perspektiv) og photo slideshow er uten tvil de to mest brukte virkemidlene.

Ellers så fant Jacobson ut gjennom studiet sitt at bruken av «share» knapper som deler historiene gjennom alle typer sosiale medier øker år for år. Noe som var litt interessant var at når journalisten velger å bruke video som virkemiddel er det få som velger å ha en tekst å støtte videoen til, mens ved photoslideshows finner en sjeldent uten en tekst i tillegg.

Etter å ha hatt denne artikkelen i bakhodet har jeg sett på hvordan Dagbladet har lagt opp sin bruk av multimedia på sine nettsider. Her er det veldig tydelig at de har lagt stor vekt på videojournalistikk med konseptet dbtv, hvor de har mini egenproduserte serier, OL studio, livsstil tips, nyheter, mote, kjendisstoff og kultur generellt. Med andre ord er det virkelig noe for alle. Jeg trykket på en del linker som var merket dbtv, og ingen av de gav en tekst å støtte seg til hvis jeg ikke hadde mulighet til å se filmen, så det er tydelig at nå i 2014 satser dagbladet stort på det visuelle ved å ha videojournalistikk som en stor del av det de legger ut på sine sider.

Når det gjelder de vanlige nyhetssakene som blir dekket med skrevet tekst, ser vi en tendens til flere bilder enn hva som er mulig i papiravisene, likevel virker det ikke som at dagbladet har tatt stor nytte av denne muligheten. Det er få photo slideshows ute å se på de nyeste sakene, dette er mest sannsynlig en effekt av at de satser såpass mye på video i tillegg til OL studio nå i disse tider.

Noe jeg ellers la merke til når jeg kikket rundt på dagbladet sine sider var at det var ikke alle reportasjer og filmer som hadde en mulighet til å dele den videre på enkel og grei måte. Dette fant jeg overraskende siden en stor del av det moderne cyberspace bygger på at alt skal være linket sammen via hypertext. Derfor ville det vært en stor fordel hvis de hadde hatt en større «share» knapp til alle mulige sosiale medier i tillegg til e-post og lignende, mener jeg personlig. Hvis jeg tar denne artikkelen som eksempel, så kan en se at de kun har share muligheten linket til twitter*, når det finnes så mange andre nettsteder som det hadde vært gunstig og også ha mulighet til å dele til. Men på den positive siden inviterer de leserene til debatt under teksten, dette er en av de største fordelene ved de digitale versjonene av avisene. Nå blir de tidlegere tilskuerene deltagere i nyhetsdebatten, og dette gir avisene en unik måte å kommunisere med sine lesere på.

For å oppsummere er det en del forskjeller mellom nivåene mellom dagbladet og ny times sine nettsider. Det jeg legger mest merke til etter å ha lest Jacobson sitt studie er bruken av share knapper, og bruken av photoslides. I tillegg virker det som at dagbladet som nevnt tidligere satser stort på video aspektet ved å egenproduserte serier kun for underholdning, samtidig som de dekker nyhetssaker i stor del med video.

En ting er sikkert; det blir spennende å følge med videre på hvordan nettavisene utvikler seg i fremtiden.

*På det tidspunktet jeg skrev dette innlegget var det kun twitter deling som var tilgjengelig på den eksempel artikkelen jeg linket til. Senere ble jeg informert om at de hadde lagt til flere muligheter etter at jeg hadde publisert innlegget.

Pepsi.com

I vårt digitaliserte samfunn må alle de forskjellige merkene, kjedene og offentlige personer «selge» seg selv på mange forskjellige plattformer. I tillegg til å ha reklame innslag ute i den virkelige verden må de være tilstede og godt synlige i den digitale verden. Her gjelder det å ha gode medarbeidere som kan komme på nye idéer for å nå ut til målgruppene på en måte som ikke virker for desperat.

Et godt grunnlag for å drive denne type markedsføring er å ha en profesjonell og bra laget nettside med all nødvendig og nyttig informasjon om det en prøver og selge. Jeg har tatt en titt på hvordan Pepsi har lagt opp sitt nettsted for å gjøre merket deres mest mulig attraktivt.

Pepsi har uten tvil lagt mest trykk på den visuelle delen i deres markedsføring på nettsiden. De har lagt ut mange videoer og bilder under to kategorier «Whats now?» og «Your voice». I Whats now kategorien viser de til hvordan de sponser fotball, store musikkfestivaler og artister som hovefestivalen og 2chainz. Med dette prøver de nok å vise hvor «kult» Pepsi er. Det sender en melding til konsumentene når de velger å sponse slike energifulle aktiviteter som sport og festivalliv. Det er dermed tydelig at målgruppen for deres visuelle reklame ikke er kvinner 60+ som kun ser på såpeserier og strikker ullsokker til barnebarna sine.

Under kategorien «your voice» gir de oss vanlige folk muligheten til å forme nettsiden deres med våre egne instagrambilder hvor vi poserer med et pepsiprodukt og bruker hashtaggen deres #livefornow. Dette er et godt virkemiddel og markedsføringstriks for at Pepsi eller Pepsi Pulse som de kaller seg på nettsiden, skal bli en snakkis og at det skal bli større interesse rundt Pepsi og deres produkter. I og med at Pepsi skriver«Pepsi Pulse lets you live at the speed of now with our pick of the hottest updates from the worlds of music, sports and entertainment, plus the most important wold of all – yours» viser de at hvis du følger med på pepsi og deres merker vil du i tillegg få med deg hva som er aktuellt og kult i mange andre arenaer innenfor populærkultur og at de gjør alt for deg personlig som en konsument av deres produkter. De spiller også mye på «alle gjør det» prinsippet, hvis Pepsi er godt nok for verdens største stjerner og happenings så er det vel godt nok for oss vanlige folk i gata også?

Pepsi er et allerede godt kjent og etablert merke, og med en såpass solid markedføring på nett med et vev av interaksjon med kundene sine via både facebook, youtube og instagram, i tillegg til at de er tilstede på alle de kule og populære eventene i samvær med de hotteste stjernene for øyeblikket har nok pepsi funnet en måte å få folk interessert og engasjert i deres kampanjer og produkter. Via nettsiden deres med veldig mange visuelle virkemidler som filmer, bilder etc. og med ett par velvalgte fraser og ord som #livefornow, kommer nok Pepsi til å holde seg aktuelle på nett og i den virkelige verden i lang tid fremover. Gleder meg til å se hva de kommer til å gjøre i fremtiden for å henge med i den teknologiske utviklingen vi nok kommer til å se.

Image

Bilde fra Pepsi.com.
Ett godt eksempel på et retorisk virkemiddel hvor Pepsi har tatt ett populært uttrykk fra dagens trend kultur «Do you even lift bro» og byttet det om til «do you even max bro». Dette er morsomt samtidig som Pepsi får frem budskapet sitt om at de henger med på trendene og populærkulturen og dermed er ett «kult» og «hipt» merke.

Facebook, ukult?

Facebook er en sosial plattform som de aller fleste har hørt om, og hvor veldig mange har sin egen profil hvor de oppdaterer venner og familie om hva som skjer i livet deres via bilder, statusoppdateringer og privat chat.

Facebook ble oppstartet av Mark Zuckerberg for nøyaktig ti år siden idag 4 februar 2004. Da var han fortsatt elev ved Harvard University. Grunnen til at han startet dette var at det skulle bli lettere å koble sammen universitetene via internettet, slik at de kunne holde kontakt, dele stoff og sjekke ut andre elever ved andre skoler.

Det tok ikke lang tid før Facebook ble allemannseie, og spreddes over så og si hele verden. I dag kan jeg holde kontakt med venner i USA daglig, og dele bilder med venner fra Australia og Chile i løpet av et lite øyeblikk.
Men spørsmålet idag er heller om Facebook ikke har blitt litt for stort? Nå som både foreldre og besteforeldre generasjonen har inntatt dette sosiale mediet har forskning oppdaget en trend hvor de yngre brukerne har gått vekk fra Facebook, og heller benytter seg av de nye foreldrefrie mediene som instagram, snapchat og twitter. Mange ungdommer i rundt 16 års alderen sier at det er flaut å være på facebook nå, og at foreldrene bruker mediet til å spionere på dem.

Dette har gjort at Facebook har opplevd en nedgang i den tidligere gode veksten som tidligere var assosiert med suksesshistorien om Facebook. I tillegg så gjør denne nedgangen at Facebook setter opp en del mer reklame for å gjøre opp for den tapte generasjonen, som igjen gjør at folk blir irriterte. De har også opplevd en del hets for at de bruker personopplysninger for å gi annonsørene mulighet til å reklamere for akkurat de målgruppene de vil.

Hvis det blir en forlengelse av disse trendene kan Facebook gå en dårlig tid imøte, hvor bare «gamlingene» holder til, og deler bilder av de nyeste innkjøpene til blomsterbedet sitt. Så naturlig nok må Facebook gjøre noe for å prøve å få de yngre til å bruke Facebook mer aktivt, uten å jage bort de eldre. Det som er veldig positivt med Facebook som et sosialt medium er at de tilbyr andre tjenester og har ett mye mer solid grunnlag i forhold til twitter og lignende. På facebook er det lettere å holde kontakt med folk og sjekke hvordan det går med gamle venner og bekjente, noe av det min generasjon bruker facebook mest til er nok å «facebook- stalke» og å planlegge arrangementer. Her er fortsatt Facebook størst og er den beste plattformen å gå til synes jeg. Men hvis jeg skal legge ut bilder velger jeg heller instagram, selv om mamma maser om at jeg må legge ut på Facebook for der kan hun også se dem.

Instagram er eid av Facebook, så Facebook kommer nok til å klare seg bra i fremtiden selv om mediene og ungdommene endrer plattformer. Og hvem vet, om noen år blir det kanskje hipster kult å henge på Facebook igjen? Trender kommer og går hele tiden, så det er vanskelig å spå fremtiden til alle de forskjellige sosiale mediene. En ting Facebook gjør for å nå ut til de yngre, er å hele tiden oppdatere og lage nye apper, dette er viktig arbeid for å hele tiden holde seg «kule og freshe» for de unge.

For annonsørene sin del, er Facebook et viktig virkemiddel for å nå ut til de unge som ikke leser aviser eller reklame ellers. Så det at Facebook gir dem mulighet til å reklamere hos de som passer perfekt inn i deres målgruppe har nok verdt gull verdt. Men nå som folk begynner å gå lei av reklamer som f.eks «Kristne single i ditt nærområde» som tar over veggen på Facebook må bedrifter være litt innovative og komme på nye måter å bruke Facebook for å få kontakt med kundene de vil ha. Noen virkemidler som er brukt som jeg synes er gode tiltak er å ha konkurranser på facebook «like» siden til bedriften eller å innlede til debatt, eller å spør etter forslag om hva kundene vil ha i kommentarfeltene sine. Det er viktig å inkludere kundene som enkeltpersoner, dette vil engasjere og dermed skape flere likes og shares som gjør at flere hører om bedriften deres. Hvis bedriften vil nå de unge burde de selvfølgelig også bruke flere medier som instagram, twitter og til og med snapchat kan nå brukes i markedsføring.

Facebook er inne i en liten nedgangsfase nå blant de unge, men de vil nok fortsette å være aktuelle i en god stund fremover. Det er et medium som kan gjøre hverdagen og kommunikasjon lettere for folk i alle verdens hjørner. Annonsørene står ovenfor en liten utfordring med å komme på nye kampanjer som kan engasjere og trekke nye yngre kunder, men facebook er fortsatt en veldig god arena for å sette igang slike kampanjer mener jeg.

Dagens teknologiske utfordringer

I vårt moderne samfunn har det oppstått en del nye og uvante etiske og i værste fall kriminelle problemstillinger vi må ta stilling til. Mange av disse utfordringene kommer fra de nye digitale plattformene som tar over livene våre på godt og vondt.

Rundt midten av 90- tallet, startet flyten av det nye samfunnet vi kaller internettet for fullt. Det var mange som var tidlig ute med å spå fremtiden til dette nye fenomenet; mange mente at det bare var en trend som ville gå over etterhvert, mens andre igjen så muligheter for å kunne skape et nytt samfunn som ikke var pålagt å følge normer og lover fra en bestemt stat eller makt.

I Lawrence Lessig’s bok «Code», mener forfatteren at internettet har to tydelige retninger å velge mellom, enten å gå den veien hvor alt er lov og enkeltpersonene bestemmer alt, og det ikke er noe privatliv men heller en helt fri flyt av informasjon og muligheter på tvers av verdens grenser. Den andre veien en kan gå med internettet er hvor en har rett til ett privatliv og staten eller en annen makt har satt opp restriksjoner for dens brukere.

Internett er et uendlig stort univers, det vil nærmest være umulig å ha total kontroll over alt som skjer. På grunn av at det er så ukontrollerbart har mange tatt nytte av nettet som en portal til å sette opp servere med ulovlig innhold utenfor statens grenser, og dermed dens kontroll. Dette fører til at det er blitt lettere og drive lovlig kriminalitet. Men på den andre siden er det vanskelig å definere dette som kriminalitet. Eksempelet fra Lessig sin bok om at en borger setter opp en gambling side via en server et sted hvor gambling er lovlig, men likvel streamer denne siden til en annen stat hvor gambling er ulovlig, har bakmannen teknisk sett ikke brutt noen lover. Dette reiser utfordringer for samfunnet i og med at det er vanskelig å finne en lovlig måte å slå ned på denne type aktivitet som de mener er skadende for samfunnet og dets borgere. Dette stiller mange veldig store spørsmål, f .eks: «Er det internett eller staten som har mest makt i vårt samfunn?»

Andre utfordringer som vi møter med dagens teknologiske samfunn er om staten skal få lov til å bruke teknologien på en slik måte at de kan overvåke sine borgere for finne potensielle samfunnstrussler. Det er ifølge Lessig fullt mulig å bruke teknologien på en slik måte at en kan sette ut en slags virtuell «worm» til å skanne alle borgerenes private disker for å lete etter spesifikk informasjon uten eierens samtykke og viten. Dette har vært en stor etisk sak i mediene den siste tiden, spesielt etter at det ble offentliggjort at den amerikanske stat og etterretning har «spionert» over landegrenser og brutt den såkallte privatvernsloven til hver enkeltperson. Personen bak denne informasjonslekningen Edward Snowden har fått mye hets fra mange kanter i tillegg til at andre igjen har nærmest hyllet han for å «gi folket retten tilbake» ved å avsløre hva myndighetene har gjort bak ryggen deres. Mange mener at det er skummelt at myndighetene har mulighet til trenge seg inn i privatlivet på den måten, men på den andre siden er det gunstig for samfunnet at staten har mulighet til å oppdage kriminell virksomhet før det er gjort altfor mye skade.

Ingen kan nekte for at internettet har gitt oss en annerledes hverdag, veldig mange vil si at det er bedre nå, andre igjen mener at alt var bedre før. Personlig kan jeg faktisk ikke se for meg en hverdag uten internett. Det er der jeg holder kontakt med venner via facebook, instagram, snapchat og twitter. Nesten flaut og innrømme det, men jeg vil si at jeg er ganske så avhengig av å alltid være tilgjengelig her, i tillegg til at mine venner og familie også er innen umiddelbar rekkevidde for meg uansett hvor i verden de befinner seg. Det er også vanskelig å se for seg en verden hvor informasjon ikke bare ligger et tastetrykk unna. En verden hvor jeg faktisk hadde måttet fysisk gå bort til biblioteket for å finne ut noe jeg plutselig hadde begynt å lure på, er helt utenkelig.

Samtidig er det vanskelig å vite hvor grensene går, og hvorvidt det er lov å straffe noen i det virkelige liv for noe som bare har foregått i den virtuelle virkeligheten. Hvis det blir oppdaget at noen chatter og fantaserer om å myrde noen for eksempel har som regel ikke dette nok grunnlag til å straffe denne personen i det virkelige liv.
Men hvis en tar bort denne retten til å ha internett som en slags fri verden hvor alle tanker og meninger har en plass, er det mye bra som forsvinner også. Mange har funnet ett lite samfunn inne i det store «cyberspace» hvor de endelig føler at de hører hjemme og blir forstått. Dette er en utrolig stor positiv side av internettet som jeg tror og mener gjør hverdagen mye lettere og bedre for veldig mange mennesker som ellers har fallt utenfor samfunnets normer og regler på andre plan.

Som en konklusjon vil jeg si at, ja det er mange samfunnsmessige utfordringer som har kommet som følge av digitale plattformer. Derimot er plusssidene så verdifulle at vi som mennesker og stater bare må finne en måte å takle disse utfordringene på. Kanskje vi blir nødt til å skrive om en del lover for det skal fungere, i tillegg til å gi slipp på en del av vårt privatliv. Til slutt vil det dog mest sannsynlig være verdt det.

Internettet er kommet for å bli.

Hva slags blogg er dette?

Denne bloggen er noe så fint som en refleksjonsblogg. Jeg er student ved Universitetet i Agder hvor jeg studerer kommunikasjon – tekst og medieanalyse. Grunnen til at denne bloggen eksisterer er at i det ene faget mitt «Digital Formidling» har vi fått en oppgave om å skrive en refleksjonsblogg rundt studiet med ukentlige oppdateringer.

Ukens tema er hva jeg vil få ut at faget og hvordan jeg vil få det til.

Digital formidling er et fag som høres veldig interessant ut. I løpet av dette semesteret håper jeg at jeg skal få et bedre innsyn i dagens spennende teknologiske verden, med sosiale medier. Jeg regner også med at jeg skal få en større kompetanse innen kommunikasjons faget, både praktisk og teoretisk. Digital formidling er et fag som handler om alle de moderne måtene vi har å kommunisere på nå i 2014, og veien vi har gått for å komme til det punktet vi er på nå.

Dette er noe jeg gleder meg til å lære mer om, så jeg skal jobbe hardt for å følge med og jobbe godt med pensum fra starten av, slik at jeg slipper å ta skippertak i slutten av semesteret slik jeg måtte forrige semester.

En annen bivirkning av å studere kommunikasjon og digital formidling, er at jeg kommer til å bli en blogger. Klarer ikke helt å bestemme meg om dette er positivt eller negativt, men kvaliteten på innleggene kommer til å forbedre seg etter hver uke, så følg med! Eller ikke, er litt kleint at hele verden teknisk sett kan se alt jeg skriver.